Gudene fra Lofoten Kapittel 11 De første årtusener i Lofoten. I århundrene etter begravelsen på Einangen kan man som sagt ane en begynnelse på storfiske eller det vi kan kalle -rovdrift på denne gyteferdige Skreien, -i barselsenga dens, -og alt tyder på at dette og er starten på, -de mørke tider i øyrikets historie, der Lofoten går fra å være et paradis på jord, - til å bli et helvete på jord, for folket som bodde der. En ny og mørk tidsepoke var begynt. En 600 år lang lidelseshistorie for feskaren, feskarbonden og hans familie. Offisielt så regner vi vikingenes handel med tørrfisk og leverolje som tiden for et sosiale skillet i Lofoten. Men det kan likså godt ha vært begravelsen på Einangen på 100 tallet som var starten på det sosiale skillet. I sagaene fortelles det at det ble drevet handel med fisk allerede i årene før år 500, hvor denne fisken ble fisket, vites ikke, men ikke utenkelig at fisken kom fra Lofoten, for fra denne tiden, og faktisk så tidlig som fra det 4 århundre f.Kr., vet vi at det ble bygd rorbuer bl.a. i Nusfjord. Disse gamle boplassene som ligger ved fiskefeltene viser at mennesker kom fra andre steder av landet, kun for å fiske, og at de anså fisket som, så særdeles lønnsomt, at de bygde seg rorbuer, slik at de kunne komme igjen, år etter år, og da ha et sted å bo den korte tiden de var her. Handel med lofottorsken som de fisket etter foregikk i århundrene før Kristus, og i nesten tusen år etter, i området rundt Molldøra som ligger aust for Svolvær. På Brettesnes vokste det gamle Vågar frem, -et makt og handelssenter som blir lagt i ruin på slutten av 900 tallet. Tingsted til maktsenteret lå på Kjefsøy, der vi den dag i dag finner tufter etter tinget. Vinter og vårfisket etter gyteferdig skrei tok helt av på 1100 tallet, da byen Vågar omsider klarte å reise seg etter at kaupangen ble brent ned. Byen ble flyttet til Storvågan utenfor Kabelvåg og Kong Øystein lot bygge et stort antall rorbuer i området slik at flere fiskere kunne komme hit, for å få mer fisk opp av havet. Noe som skulle skape en «klondyke stemning», opp gjennom de kommende århundrene, der de som til enhver tid handlet med fisken, tjente godt, mens både de tilreisende og fastboende fiskerne og deres familier ble sugd inn i en over 600 år lang lidelseshistorie. Foruten jentegraven på Einangen er det flere lokaliteter fra de første århundrene som er litt merkverdige. På Saupstadmyra på Gimsøy fant arkeologene et «stjerneformet tun» som de ikke vet dateringen på, men tror kan være fra årene 400 til 600, altså kan det være mye eldre. Det spesielle ved dette tunet, som er mindre enn Leknes tunet, er at det i sin tid lå ved flomålet slik at de kunne seile helt inn til tunet.

Gudene fra Lofoten Innhold: Forord Kap. 01 Det Hellige bryllup Kap. 02 Kraftsentret Lofoten Kap. 03 Lofotfjellene Kap. 04 Det «gamle folket» Kap. 05 Sagnet om Utrøst og              andre merkverdigheter Kap. 06 Gudene fra Lofoten Kap. 07 Folket fra Nordvestindia Kap. 08 Hyperborea Kap. 09 Lofoten og den greske              mytologi Kap. 10 Gudinnen fra Leknes Kap. 11 De første årtusene i              Lofoten Kap. 12 Det hellige landet i nord Kap. 13 Det hedenske «Vågar»              og området rundt Kap. 14 Svolvær -et gammelt              kultsted Kap. 15 Arven etter Utrøstfolket Kap. 16 Veien videre - Gudene på Utrøst - Gudene på Trenyken - Gudinnegrava på Einangen - Gudene fra vikingtid

Fra denne lokaliteten er det kort vei både til yttersiden og innersiden av lofotøyene.

Arkeologene har ikke funnet noen funn som tilsier at mange mennesker bodde fast her over tid, så de konkluderer med at på grunn av sin beliggenhet kan tunet ha vært en militær utpost.

Litt merkverdig med en militær utpost på Gimsøy i folkevandringstiden da alt tyder på at det var rolige tider i Lofoten på den tid. Symbolsk, så symboliserer et stjerneformede tun, -et høvding tun eller et sted der sendebudet, til gudene bodde.

Kanskje tunet ble bebodd av sjøfolk som var sendebud mellom folket i Aus Lofoten, og gudene ute på Utrøst. Det er heller ikke utenkelig at det gikk en båtrute mellom Gimsøy, Sværsvika og Utrøst.

Fra 500 tallet finner vi tuftene etter det største høvdinghuset i vikingenes verden, lokalisert til Borg på Vestvågøy. Funn i tilknytning til høvdinghuset viser at de som bodde der drev handel med Europa, noe som funn av handelsvarer viser.

En merkverdighet er at under utgravningen av høvdinghuset fant arkeologene 5 små gull amuletter med bilde av to gudeskikkelser som antas å ha sitt opphav i folkevandringstiden.

I Skandinavia er det funnet opp mot 3000 slike gull amuletter, de fleste av dem i Danmark. To av gudebildene som ble funnet under utgravningen av høvdinghuset, var gravd ned under to av stolpene i midtskipet, antagelig for beskyttelse og for å bringe hell og lykke.

Arkeologene mener at gull amulettene kan symbolisere «det Hellige bryllup» mellom jotunkvinnen Gerd og vaneguden Frøy, eller mellom gudenes høvding og høvdingenes gud, Odin og jotnekvinnen Skade.

Det merkverdige med disse gudebildene er at deres symbolikk har sterke likheter med den fuktbarhetsfremmende foreningen som skjedde ute på Trenyken, årtusener før, og ikke minst, den direkte likheten disse gudebildene har med Svolværgeita, som i gamle dager ble kalt «Kjerringa og Kailln».

Det er ikke en umulighet at det kan være en sammenheng mellom alle disse tre sterkt religiøse symbolene. Veldig sannsynlig at gudebildene fra vikingtid kan ha et mye eldre opphav enn fra når de først begynte å prege gudene inn på små plater av gull.

På Vestvågøy er det funnet en merkelig gravrøys som består av fire sirkelrunde stein graver, som ligger i hver sin himmelretning. Fem meter, i rett linje ut fra gravene, ligger det en flat stein, der det er hugget inn en «punktsirkel» på overflaten.

To av de flate steinene var fjernet da jeg så dette gravstedet, trolig av bønder som har brukt steinene i grunnmurer til hus og fjøs, mente Kåre Ringstad. Lignende punktsirkel er og funnet i Sværsvika.

Punktsirkelen var symbolet for alle solguder der noen av de fremste av dem var Apollon og Hyperion. Faktisk de gudeskikkelsene som kan knyttes opp til Trenyken og Hyperborea.

Vi ser at punktsirkelen ble mye brukt på smykker og andre gjenstander i eldre tid, men i dette tilfelle må punksirkelen ha hatt en særskilt betydning siden den var plassert i de fire himmelretninger, som en beskyttelse for gravene, som ligger nøyaktig 5 meter innenfor.

Stein gravene antas å være fra norrøn tid, men så vidt jeg vet, så er det ikke foretatt noen utgravninger på stedet. Hvem som ligger gravlagt i gravene får være et spørsmål som forhåpentligvis vil pirre kommende arkeologer.

Fra rundt år tusen, tidlig middelalder, finner vi spor etter den største naust tuften i Lofoten og antagelig i Nord Europa på Holsneset som ligger ikke langt fra den gamle gården Leknes på Vestvågøy.

Naustet som er 44 meter langt og 10 meter bredt passer til en tredve sessing ( har en lengde på 52 meter) som betyr at den ble rodd av 60 mann.

Så store skip var svært sjeldne på den tiden. Til sammenligning kan nevnes at Osebergskipet er en 15 sesser på 23 meter og Gokstadskipet en 16 sesser på 25 meters lengde.

I Magnus Lagabøters Landslov nevnes det at i Nord Norge fins en 30 sesse som seilte under det man kalte «leidangsflåten». Leidang var et system for å organisere en kystflåte med tanke på forsvar, der alle frie menn hadde plikt til å delta i eller bidra til utrustingen av leidangen.

Hvor dette skipet hadde sitt båtnaust vites ikke, men båtnaustet på Holsneset ville ha passet godt.

Litt storslagent og samtidig litt merkverdig at dette store skipet hadde sitt opphavssted, sin naust tuft i Lofoten.

Dette funnet går bare inn i rekken av en lang rekke funn som viser at mektige menn og kvinner har søkt til Lofoten, antagelig helt siden dette eventyrlige vinterfisket, ble kjent utenfor Lofoten.



Kap. 12/15 DET HELLIGE LANDET

BELIGGENHET
FYLKESTINGET FOR HÅLOGALAND I HEDENSK TID - TINGSTEDET KJEPSØY - RORBUENE I NUSFJORD
PUNKSIRKLENE VED GRAVHAUGENE - STJERNEFORMET TUN PÅ GIMSØY - TUNANLEGGET PÅ LEKNES - STORBÅTNAUSTET PÅ HOLSNESET

Se ARKEOLOGI


Toppen




Sideblikk

Den gang det var konger i Hålogaland av Henrik Fauske