Gudene fra Lofoten Kapittel 05 Sagnet om Utrøst og andre merkverdigheter I vår tid har det så langt en kan minnes versert et gammelt sagn i Lofoten, om ei øy som sank i havet for flere tusen år siden. Der skulle det ha bodd et gudbenådet folk med blå øyner, høy panne og lyst hår. De skulle hatt en idealistisk innstilling og var fri for sykdom og alderdom. Denne øya som het Utrøst skulle være særdeles frodig med store åkrer og et storslått landskap. Det fortelles at, etter at øya hadde sunket i havet så kunne den komme opp igjen, og gi nødhavn for fromme fiskere som var kommet ut for uvær, vest i havet utenfor Røst. Fiskerne opplevde at plutselig stod båten deres på tørt land eller at bølgene med ett la seg og de befant seg midt i havna på Utrøst. Her ble de møtt av en myndig og godhjertet person som ble kalt Storbonden. Enkelte fiskere fikk og et møte med sønnene til storbonden som kunne forvandle seg til skarver. Det fortelles at skal du lete etter Utrøst så skal du følge skarven når han flyr ut fra Røst og vestover utover Norskehavet. Da er det nok sønnene til storbonden som har vært en tur på Røst.

Gudene fra Lofoten Innhold: Forord Kap. 01 Det Hellige bryllup Kap. 02 Kraftsentret Lofoten Kap. 03 Lofotfjellene Kap. 04 Det «gamle folket» Kap. 05 Sagnet om Utrøst og              andre merkverdigheter Kap. 06 Gudene fra Lofoten Kap. 07 Folket fra Nordvestindia Kap. 08 Hyperborea Kap. 09 Lofoten og den greske              mytologi Kap. 10 Gudinnen fra Leknes Kap. 11 De første årtusene i              Lofoten Kap. 12 Det hellige landet i nord Kap. 13 Det hedenske «Vågar»              og området rundt Kap. 14 Svolvær -et gammelt              kultsted Kap. 15 Arven etter Utrøstfolket Kap. 16 Veien videre - Gudene på Utrøst - Gudene på Trenyken - Gudinnegrava på Einangen - Gudene fra vikingtid

Dette forunderlige sagnet om Utrøst og folket som bodde der, har sterke likheter med grekernes forestillingsverden om «hyperboreerne» som bodde på fjerne øyer, langt mot nord, på et sted som de kalte «Hyperborea». Men det skal vi komme tilbake til senere.

Går vi 6000 år tilbake i tid, så ser vi av redskaper som er funnet på flere av øyene, at folket i Lofoten ikke har levd avsondret fra omverdenen, da redskapene er laget av steinslag som ikke finnes naturlig i øyriket.

Gjestgiveriet i Sværsvika, der Kåre Ringstad fant 22 grop- hus som er mellom 4 og 6000 år gamle. 6000 år beinangel og skrapeverktøy av steinslag som ikke har tilhørighet i Lofoten. Beinangelen ble funnet i Storbårhellaren i Nappstraumen under utgravning på 1970 tallet.

Arkeologene mener at redskapene har havnet i Lofoten gjennom en kulturvandring og ikke en folkevandring. Det kan godt være, men jeg holder åpen teorien at enkelte av disse redskapene kunne ha kommet hit sjøveien med det folket som befolket Utrøst. Andre funn fra denne tiden er de mystiske «grophusene» i Sværsvika, på vestsiden av Offersøy ut mot Norskehavet, der Kåre Ringstad fant det som arkeologene mener kan være et ca. 4-6000 år gammelt «gjestgiveri». Det ble funnet 22 grophus, side om side oppe på en strandvoll, som ikke bærer preg av å ha vært bebodd over tid. Det er litt forunderlig at det er anlagt et slikt overnattingssted på yttersia av Offersøy der det er dårlige havneforhold. Vika ligger ved utløpet av Nappstraumen der strømmene til tider kan være så sterke at havet fråder og store dønninger slår inn mot land. Ikke enkelt å boksere hverken båt eller skip trygt i havn under slike forhold. Egentlig ville det vært mer naturlig at et gjestgiveri lå på innersiden av øya, i mer lunt farvann, for selv på rolige dager er det et drag i sjøen på yttersia som gjør det vanskelig å legge til med båt i vika. Eneste forklaring på dette kan være at Sværsvika hadde båtforbindelse til en øy, som lå lengre ut i Norskehavet og som kunne ha vært Utrøst. I nabovika, Kolvika, som også ligger på Offersøy, fant Kåre Ringstad, det som kan ha vært et stort produksjonssted for keramikk, ispedd asbest, som er datert til år 2000 f.Kr. På grunn av den litt spesielle lokaliseringen for dette produksjonsstedet, langt fra der folk bodde, er det nærliggende å tro at dette produksjons-stedet hadde en nær forbindelse med det som foregikk i Sværsvika.

En annen liten forunderlighet er at på en av sine turer til Kolvika fant Ringstad ekte papyrus fra Etiopia, som Tor Heyerdahl mener stammer fra Ra 1. Heyerdahl mener at sivet, som viste klare tegn på at det har vært surret tau rundt det, hadde slitt seg løs fra Ra 1, i 1969. Sivet hadde fulgt den nordlige grenen av Golfstrømmen og havnet i Kolvika. Dette viser at det er mulig å la seg drive med havstrømmene helt nede fra kontinentet av, og opp til Kolvika og Sværsvika i nord.

Alle disse tre lokalitetene har vært virksomme i samme tidsepoke og en kan ikke se bort i fra at det er det samme folket som driver rutetrafikk til og fra Sværsvika, produksjon av keramikk og fiske etter Lofotskreien fra Storbåthellaren. Utgravningen som Universitetsmuseet i Tromsø gjorde på 1970 tallet i Storbåthellaren avdekket også en enorm mengde skjell og strandsnegler og foruten bein av fisk, bein av pattedyr og fugl. Det ble og funnet en smykke med ornamenter som er lik ornamenter funnet i Sibir, og et fragment av en båtformet øks. Lignende båtformede økser er og funnet på Pundslett i Austre Vågan og i Kabelvåg. Arkeologene mener at øksene som er datert til tiden rundt år 2000 f.Kr. og har vært mennenes rang symboler, et statussymbol og ikke arbeidsredskaper.

Nappstraumen har vært fiskeplass i over 6000 år og er det fortsatt. Storbåthellaren ligger opp i lia bak fiskeskøyten.

Slike økser er velkjente fra Sør Skandinavia der de knyttes opp mot fedrift og åkerbruk. Det antas at de første jordbruksbygdene, helt opp til Trøndelag ble ryddet av mennesker som brukte slike båtformede økser.

I Nord Norge er det funnet et titall slike økser, inkludert de fra Lofoten som har vært forklart med handel mellom bønder i sør og fangstfolk i nord. Dette «stridsøks folket» som de ble kalt, etablerte seg helt opp til grensen til det som med tiden ble det gamle Hålogaland.



Nappstraumen med utløp mot Norskehavet der vi finner Sværsvika og Kolvika på høyre side av utløpet. Nappstraumtunellen går under havet mellom de to ytterste oddene.

Innledningsvis hørte vi om Det Hellige bryllup som fant sted innerst i hula «Helvete» på Trenyken, og om de rødmalte gudeskikkelsene som ble malt på huleveggen der. Men der finnes og noen andre, mindre, rødmalte menneskelignende strekfigurer som er malt med samme monotone teknikk som gudeskikkelsene lengre inn i hula.

Disse figurene er framstilt i en slags skrevende positur. Som om at de «tar spranget», -over til noe. Figurene som er ca. 30 cm høye er malt på huleveggen ved innsnevringer og i skille mellom lyse og mørke partier i hulegangen, som fører fram til hulrommet der bryllupet fant sted.

Strekfigurenes form og plassering kan symbolisere at «noen», gjennom spirituelle ritualer har søkt kontakt med andre dimensjoner, andre verdener, og satt sitt signatur, sitt bumerke, på veggen, kanskje og for å ha et holdepunkt å komme tilbake til.

Lignende strekfigurer finne vi i spesielle huler andre steder i Lofoten og rundt om i det gamle Hålogaland, noe som vitner om en felles ideologi i denne landsdelen, en felles forståelse for noe som hadde sitt utspring fra de hendelser og personers deltagelse i innerst i hula på Trenyken.

Og det 1500 år f.Kr., om ikke lenge før, da alders dateringen som er gjort, er fra rester etter det som antagelig var den siste ofringen som ble utført der.

Hula, stedet som man kan kalle «kirken» for utfoldelsen av denne ideologien, er symbol for universet. Et møtested mellom det guddommelige og det menneskelige, et sted for innvielse og ny fødsel.

«Hiero Gamos». Det hellige bryllup. Et bryllup som som først ble utført i huler. Alle frelsere og guder som fødes, sies å være født i huler. Jesus som er født i en stall i en krybbe, er symbolsk synonymt med det å fødes i en hule.

BELIGGENHET UTRØST - TRENYKEN - SVÆRSVIKA - KOLVIK - STORBÅTHELLAREN



Toppen



Copyright © BKH