FORSIDE FORSIDE




Gudene fra Lofoten

Kapittel 15
Arven etter Utrøstfolket

1300 år etter den storslagne begravelsen av gudinnen på Einangen, den 3 januar 1432, strander den italienske oppdagelsesreisende PIETRO QUERINI fra Venezia på en av øyene rett utenfor Røst.

Det han i ettertid forteller om Røstfolket og deres moral, kan vitne om at dette øyfolket bar på en åndelig arv.

Querini skriver: «Folket på Røst er et primitivt, men lykkelig folkeslag som lever i en slags idyllisk tilstand av fred og uskyldighet. Fra tredje februar til den 14. Mai 1432 befant vi oss i "paradisets første krets", til skam og skjensel for Italias riker».

«Mennene på disse øyene er de mest plettfrie mennesker, og har et vakkert utseende, det samme gjelder kvinnene deres. Så troskyldige er de at de ikke bryr seg om å låse for noe, ikke en gang kvinnene passer de på».

«Dette var lett og se, for i samme rom der mann og hustru og barn lå og sov, der bodde også vi, og i vårt påsyn kledde de seg nakne når de skulle gå til sengs.

Hver torsdag tok de badstue, og da kledde de av seg hjemme og kvinnene og mennene gikk
sammen nakne til badstuen».


«Røstfolket var meget fromme kristne som ikke forsømte å gå i kirken på søndagene. I kirken la de seg stadig på kne under bønnene. De mumlet aldri og de forbandt ikke De Hellige og nevnte aldri djevelen».

Bauta reist til ære for Qurini. I bakgrunnen ser vi Trenyken. Videofoto: BKH
Da Querini besøkte Røst bodde det 120 mennesker der.


 


Over 360 år senere beskriver prost ERIK ANDREAS COLBAN i sin bok «Lofodens og Vesteraalens fogderie» de samme dyder og egenskaper som Querini beretter om hos Røstfolket, men i et negativt ordelag.

 
Gudene fra Lofoten

Innhold: Forord

Kap. 01 Det Hellige bryllup
Kap. 02 Kraftsentret Lofoten
Kap. 03 Lofotfjellene
Kap. 04 Det «gamle folket»
Kap. 05 Sagnet om Utrøst og              andre merkverdigheter
Kap. 06 Gudene fra Lofoten
Kap. 07 Folket fra Nordvestindia
Kap. 08 Hyperborea
Kap. 09 Lofoten og den greske              mytologi
Kap. 10 Gudinnen fra Leknes
Kap. 11 De første årtusene i              Lofoten
Kap. 12 Det hellige landet i nord
Kap. 13 Det hedenske «Vågar»              og området rundt
Kap. 14 Svolvær -et gammelt              kultsted
Kap. 15 Arven etter Utrøstfolket
Kap. 16 Veien videre



- Gudene på Utrøst
- Gudene på Trenyken
- Gudinnegrava på Einangen
- Gudene fra vikingtid

Colban, som var sogneprest i Vågan fra 1798 til 1826 mente at folket på disse øyene levde i «nuet», -uten tanke på morgendagen.


Fra utstilling Norsk Fiskeværsmuseum på Å.
Foto: BKH

Han skriver; «Indbyggere i Lofoden og Vesteraalen ere egentlig uden Charakteer.

Fast og bestemt er Intet i deres Tænke og Handlemaade. Nærværende sandselige Forestillinger lede dem i alt, hvad de tænke og gjøre.

Uden udvortes Anledning er Sjelen tom for Eftertanke, og hvad der opvækker den af Dvalen, er kun det, som har Indflydelse paa nærværende Tilfælde, der snart glemmes.

Deres Sindsbeskaffenhed er derfor Roe og Tilfredshed, Aabenhjertighed, Bøielighed, der lettelig sættes i Bevægelse, og kan ledes, hvorhen man vil; men ligesaa letsindig og ustadig, som aldri er at slaae Lid til, og derfor ved udvortes Tillokkelse falsk og uredelig».

Det Colban skriver kan tolkes motsatt. Vi vet at lofotingene, som var dypt religiøse hadde et sterkt samhold seg i mellom, og at de følte seg undertrykket av mange av fiskeoppkjøperne og presteskapet, -som de kalte for «adelen», med et negativt fortegn.

De ønsket slett ikke å ha mer med det «pakket» å gjøre enn høyst nødvendig, var en almen tanke blant mange fiskerfamilier i Lofoten i gamle dager.

Det må nevnes at det kunne være forskjell på fiskeoppkjøperne såvel som det var forskjell på fiskerne. Noen var ærlige, mens andre var mindre ærlige.

 


Men med årene så utviklet det seg et sterkt klasseskille
mellom disse gruppene, og på begynnelsen av 1900 tallet hadde det fastboende folket fått nok, og fiskerne samlet seg til opprør over hele Lofoten mot fiskeoppkjøperne, som hadde tatt eierretten over fiskeplassene.

Presteskapet og fiskeoppkjøperne, som var vant til at allmuen generelt bukket og skrapet for dem likte dårlig at lofotingene og Vesterålingene var så egenrådige og selvstendige, og det kan nok være grunnen til de ble beskrevet i negative ordelag.

Allikevel kan Colbans beskrivelse, sett i lys av GERHARD SCHØNINGS mening om at de norske fiskerne var frie og selvstendige mennesker, og det Qurini forteller om røstværingene, fortelle oss at det fastboende folket i Lofoten i tidligere tider var et folk med en høy moral.

De hadde og stor trang til å bestemme over seg selv, og de var vant til å leve i pakt med naturen og dens skiftninger noe som resulterte i at de tok ting som de kom, -de levde i «nuet».


Været i Lofoten er i stadig skiftning spesielt gjennom høst, vinter og vår, men sommerværet kan og skifte nesten fra time til time. Foto: BKH


Deres avslappede væremåte og troen på at alt ordner seg, -vi står han av, som de sa, kan være en indre styrke som øyfolket opp gjennom tidene har fått fra dette naturens kraftsenter som Lofoten er, og det er en kraft, en energi, som mennesker den dag i dag kan nyttiggjøre seg av dersom de er seg den bevisst.

 


De gamles levemåte og livsforståelse kan være en innsikt som har gått i arv gjennom generasjoner, en arv som sagnet om Utrøst og den hellige foreningen mellom urgudene, Himmel og Jord ute i hula Helvete på Trenyken, kan ha hatt en sentral rolle i.

En rolle som og kan ha vært opphavet til forestillingen om Hyperborea, den greske gudeverden og norrøn mytologi.


Kap. 16 /16 VEIEN VIDERE









Toppen

De Vises Sten


Copyright © BKH