FORSIDE FORSIDE




Gudene fra Lofoten

Kapittel 14

Svolvær, -et gammelt kultsted

Svolvær ligger solrikt til på Austvågøy med fjell som beskytter stedet mot vest og mot nord, -på sør og østsiden ligger havet med sine små og store øyer.

Solen skinner over stedet fra tidelig morgen til sene kvelden.

Det spesielle lyset i nordområdene kjenner alle til, lyset i Lofoten er og kjent, det som færre kjenner til, er at det i Svolvær oppstår en helt spesiell lysbrytning i mellomrommet mellom havet og fjellene.

Dette er kjent, men allikevel er de fleste ikke oppmerksom på dette eiendommelige «Svolværlyset».


Svolværgeita. Kjerringa og Kailln, -Det forelskede par. Foto: BKH

Like eiendommelig, -om ikke enda mer er at ut av Svolværfjellets fot vokser en helt spesiell og særegen fjellformasjon opp som i dag kalles for Svolværgeita.

Dette merkverdige utspringet i fjellet har opp gjennom tidene blitt sett på som uttrykk for ulike guder.

Ikke usansynlig at også gudene på Trenyken har vært assosiert med Svolværgeita.

Men i
dag sitter vi kun igjen med navnene fra norrøn tid; Svolværguri, Svolværgygra, Jotunkvinnen og Kjerringa og Kailln, -Det forelskede par oppe i Svolværfjellet. Noe som mange eldre, helt opp til 1970 tallet kalte dette utspringet.

Det ble sagt at det var viktig at vi nevnte Kjerringa først, og ikke Kailln, for det var kjerringa som var sjefen.

Dessuten var det viktig og hilse kjæresteparet både god morgen og god natt, -noe som enkelte gjorde med stor ærefrykt.

Utover 1970 tallet gikk dette gamle navnet mer og mer i glemmeboken, men forunderlig nok så dukket navnene opp igjen 30 år senere.

 
Gudene fra Lofoten

Innhold: Forord

Kap. 01 Det Hellige bryllup
Kap. 02 Kraftsentret Lofoten
Kap. 03 Lofotfjellene
Kap. 04 Det «gamle folket»
Kap. 05 Sagnet om Utrøst og              andre merkverdigheter
Kap. 06 Gudene fra Lofoten
Kap. 07 Folket fra Nordvestindia
Kap. 08 Hyperborea
Kap. 09 Lofoten og den greske              mytologi
Kap. 10 Gudinnen fra Leknes
Kap. 11 De første årtusene i              Lofoten
Kap. 12 Det hellige landet i nord
Kap. 13 Det hedenske «Vågar»              og området rundt
Kap. 14 Svolvær -et gammelt              kultsted
Kap. 15 Arven etter Utrøstfolket
Kap. 16 Veien videre



- Gudene på Utrøst
- Gudene på Trenyken
- Gudinnegrava på Einangen
- Gudene fra vikingtid



Vi vet at Svolvær er det yngste fiskeværet i Lofoten, noe som også arkeologiske funn og fornminner bekrefter.
De eldste spor etter bosetning over tid er i steinura som ligger rett under Svolværgeita. Denne boplassen er fra Jernalder.

Fra steinalder og vikingtid har man ingen kjente funn, noe som kan indikere på at mennesker ikke bodde i Svolvær over lengre tid. Og når de en gang overnattet der, så gjorde de det under Svolværgeita.


Rett under Svolværgeia ser vi kampsteinene der vi finner den første bosetning i Svolvær. På sletten under der kirkegården og gravstøttende ligger lå Kongens gård. Opprinnelig kan denne sletten være ryddet og brukt i hedensk tid dyrkelse og ofring til "det forelskede par" oppe i Svolværfjellet, og til feiring av solvervene. Foto: BKH

Første gang Svolvær er nevnt i skriftlige kilder er i lensregnskapene for 1567 hvor Kongens Gård, i Suoluer er skyldsatt til en våg fisk.

Det merkverdige er at denne gården ble anlagt på sletten, rett nedenfor boplassen fra jernalderen, altså rett under Svolværgeita, -guddommen i Svolværfjellet.

Det som er like forunderlig er at det var etablert handelssentra, små gårder og fiskevær både øst og vest for Svolvær, langt inn i norrøn tid, men ikke i selve Svolvær, foruten denne Kongens Gård. Dette selv om stedet hadde mark som kunne ryddes, gode havneforhold og kort vei til fiskefeltet.

Det tar faktisk enda ca. to hundre år fra man først hører om Kongens Gård, til andre begynner å etablere seg i området.

 



At mennesker ikke bosatte seg i Svolvær, men på alle tenkelige plasser som grenser inn til stedet, må tilsi at menneskene på den tiden hadde en spesiell grunn for ikke å bosette seg der.

En forklaring kan være at stedet ble sett på som et Hellig sted, -et kultsted, der solen, Svolværlyset og Svolværgeita spilte en sentral rolle i menneskenes åndsliv, og at menneskene på den tiden av ydmykhet, blandet med en viss redsel, unnlot å etablere seg der.

Det er ikke utenkelig at på et tidelig tidspunkt i Lofotens historie kunne guddommene i Svolværfjellet symbolisert gudene fra Trenyken.

Når en vet at menneskene alltid har søkt en viss nærhet til sine guddommer, men ikke bodd hverken på offerstedene, i templene eller i kirkene, så er det ikke usannsynlig at så kunne være, -også for Svolværs del.

I så måte er det helt naturlig at menneskene i tidligere tider etablerte seg på øyene rundt, og lenge vest for Svolvær, og ikke i selve Svolvær.




Novembersolen skinner på Fløya, Svolværgeita og Øvreværet der Kongens gård lå på 1500 tallet. Svolværsolen stiger opp i øst og skinner først på Lillemolla og Skrova som vi ser i bakgrunnen, før den kommer voksende fram bak fløyfjellet, vandrer over Vestfjorden og Lofotfjellene i vest før den går ned bak Kongstinden og de magiske Nøkkvannene. Bakerst ser vi fjellene i Hamarøy og Salten. Mobilfoto: BKH


Kongens gård kunne opprinnelig ha vært en hedensk gård som lå under det gamle kongedømmet Hålogaland der Svolværgeita kunne ha hatt en sentral plass i de gamle hålogalendingens forestillingsverden.

Kanskje den første boplassen ble brukt som overnattingssted av de som skulle ofre til gudene i Svolværfjellet.

Med tiden ble det flere og flere mennesker som søkte til gudene sine, og dermed anla de en gård rett nedenfor, som ble bebodd av en slags seremonimester.

En seremonimester som var underlagt kongemakta som holdt til i Vågar, makt og handelssentret som lå en god times rotur fra offerstedet under Svolværgeita. Seremonimesterens arbeid var å legge til rette for tilreisende mennesker som kom for å ofre og for å be til guddommen sin som var visualisert opp i dette forunderlige fjellet.

Seremonimesteren måtte kunne tilby både overnatting og mat, noe som kan tilsi at han muligens hadde noen kyr og noen sauer, og kanskje noen høns. Kanskje han også var den første til å rydde og dyrke marka, som senere skulle bli «Kongens Gård».


 



At det har vært ofret til Svolværgeita
vet man med sikkerhet.

Muntlige historier forteller at enkelte fiskere, helt opp til andre verdenskrig, rodde inn i Instadvika, som ligger rett nedenfor Svolværgeita, og ofret den første Lofotskreien de fikk, til fruktbarhetsgudene oppe i Svolværfjellet.

Hvilken fruktbarhetsguder disse fiskerne mente Svolværgeita symboliserte på 1940 tallet vites ikke. Det vi vet er at det var mer vanlig enn uvanlig, at fiskerne i eldre tider ofret den første lofotskreien til fruktbarhetsgudene, der de «rituelt» smurte seg inn med blodet fra fisken, for hell og lykke.

La oss tenke oss tilbake til Ulls tid, den tiden da han angivelig kom med sine skip fullastet med korn til Skjoldvær, så feiret han, sammen med høvdingene i Hålogaland, solvervene i «Solluer».

Der tilba de Solen, som den livgivende kraft, og gudene, det forelskede par, oppe i svolværfjellet.

Helt fram til 300 tallet vet vi at det på Island under solvervsdagene ble holdt seremonier til ære for fruktbarhetsguden Frøy.

Utifra at de feiret solvervene på Island på den tiden, er det nærliggende å tro at de og gjorde det i Hålogaland.

Så ved Svolværgeitas fot, der den gamle hedenske gården lå feiret de vinter og sommersolverv, som islendingene gjorde.

«En natt full med magiske krefter, der overnaturlige vesener som kom ut i natten og festet og danset rundt bålet sammen med menneskene, og der unge kvinner rullet seg nakne i morgenduggen for å bli mer
fruktbare
», skriver Arild Hauge, på sin nettsiden, om feiring av sommersolverv i norrøn tid.



Novembersolen senker seg over Svolvær med Skrova og Salten i bakgrunnen. 6. Desember går solen under horisonten og blir borte til 6. Januar. Mobilfoto: BKH


Solstedet Svolvær. Av de gamle nedskrevne navnene på stedet Svolvær som man kjenner til, så ser vi at de ble skrevet slik de ble talt.

Derfor er det vanskelig å finne det opprinnelige navnet, dets betydning, opphav og alder. Suoluer l567. - Suluer 1569. - Solffuer 1610. - Solverd 1614. - Solluer 1667. - Svolwæhr 1723.

Det man kan lese av disse forskjellige måtene navnet ble skrevet på er at det er et skifte i første stavelse og ordlyden i fra 1500-1600 tallet til 1700 tallet. Det ser ut som at betydningen og dermed stavelsen av navnet er blitt forandret fra Suol, sulu og sol til svol, som betyr sval.

Fra 600 tallet ser vi av urnordisk runeskrift funnet på «Eggjasteinen» at ordet Solu som ligner litt på svolværnavnet Solluer, betyr «sol».

Forleddet sól, som er det mest vanlige forleddet i norske heim-navn fra tiden 0 – 600 tallet, og som vi finner vi igjen i flere av måtene det gamle svolværnavnet er skrevet på, relateres til solen og et sted med mye sol.

Dette forteller oss at Lofotens hovedstad en gang i tiden har hatt et navn, som har noe med -sol å gjøre, og at navnet også kan ha assosiasjoner til solens vandring og lysets brytninger, som skaper magiske stemninger, både på Svolværgeita og på selve stedet. Spesielt rundt solvervene.

Kanskje det gamle navnet på Svolvær var noe så enkelt som «solstedet», -det solrike stedet. I en magisk og religiøs setting der solens tilstedværelse ble tillagt stor betydning for bekreftelse at Svolværgeita representerte guddommer og at stedet var Hellig.

Men alt er i forandring. Mye tyder på at det ikke bare er svolværnavnet som er forandret på, -navnet på Svolværgeita, som er nevnt tideligere, vet vi har hatt mange navn, men og Fløyfjellet og fjelltoppen Fløya, i samme fjell har navn som også kan ha blitt forandret på, da de ligner svært på de norrøne gudenavnene, Freyr.

Som vi har vært inne på tidligere, så er steder som er forbundet med Ull i mange tilfeller nær steder forbundet med Freyr, så det er ikke utenkelig at det er en forbindelse mellom guden Ulls tilstedeværelse i området, og navnene på Svolværfjellet.

Det er tenkelig at Svolværfjellet og Svolværgeita har representert hedenske guder og skikker, som de kristne som bosatte seg på stedet utover 1700 tallet, ikke ville være seg bekjent av, og derfor forandret de navnene på dem.

Det har vært vanlig opp gjennom den kristne historien at kristne har overtatt gamle hedenske helligdommer og offersteder, og gjerne bygd en kirke oppå ruinene, liksom for å kvele hedendommen.

Dette kunne og ha skjedd i Svolvær der troen på Gud, i en eller annen kristen retning, har stått sterkt fra 1700 tallet av og gjør det fortsatt, den dag i dag.

Kap. 15 /16 ARVEN ETTER UTRØSTFOLKET

 



Svolvær, Lofotens hovedstad, -Lysets By!


SVOLVÆR LYSETS BY

Toppen

De Vises Sten

Copyright © BKH