FORSIDE FORSIDE




Gudene fra Lofoten

Kapittel 13
Den gamle hedenske byen i nord, -Vågar og områdene rundt

En gruppe gudebenådede menneskene og deres leder, som tidlig utvandret fra Utrøst bosatte seg på Lillemolla øst for Svolvær, kanskje så tidelig som i århundrene før år 1000 f.Kr. På denne frodige øya hadde de tilgang til vann og jord som kunne ryddes.

Både på denne øya og på øyene rundt fantes et godt dyre og fugleliv, de hadde fiskefeltet rett utenfor stuedøra, og så var det kort vei til guddommene i dagens svolværfjell, som symboliserte «det Hellige bryllup», mellom urfaderen og urmoderen som ble forent ute på Trenyken.

Utifra denne gården som ble kalte «Helland» som betyr hellig eller fredhellig land, (gård) bygde de med århundrene kongeriket Hålogaland.

De som først bosatte seg på på denne øya hadde nok valgt stedet med omhu, for stedet lå midt i det som etterhvert ble skipsleia både sørover og nordover.

Fiskefeltene lå rett utenfor studøra der folk bodde.

 

Nordover fulgte de Svellingsleia og seilte inn Molldøra til Vågan eller de kunne komme ned gjennom Raftsundet.

Fra Vesterålen kunne de ta en snarvei ved å seile inn Higravfjorden og dra båtene over land til Laupstad og Austnesfjorden, som munner ut innerst i Vestfjorden, som på den tiden var den fiskerikeste delen av Lofothavet.

Fra Helland var sjøveien og kort til Ofoten, Hamarøy og Salten som lå på veien sørover til sør Skandinavia og Middelhavet.

Mens enkelte av disse gudebenådede menneskene forpliktet seg til å dra ut på krigerferd for å legge under seg landområder, bygde andre opp det som skulle bli den første byen i Nord Norge, i hedensk tid, på dagens Brettesnes som ligger på Storemolla.


Rett over sundet fra gården Helland. På denne øya ligger og Haversand som er et frodig sted der jorden har blitt dyrket fra langt inn i steinalderen. På Kjefsøy, som ligger midt i mellom disse øyene, opprettet de et tingsted, som ble fylkestinget for hele Hålogaland.
 
Gudene fra Lofoten

Innhold: Forord

Kap. 01 Det Hellige bryllup
Kap. 02 Kraftsentret Lofoten
Kap. 03 Lofotfjellene
Kap. 04 Det «gamle folket»
Kap. 05 Sagnet om Utrøst og              andre merkverdigheter
Kap. 06 Gudene fra Lofoten
Kap. 07 Folket fra Nordvestindia
Kap. 08 Hyperborea
Kap. 09 Lofoten og den greske              mytologi
Kap. 10 Gudinnen fra Leknes
Kap. 11 De første årtusene i              Lofoten
Kap. 12 Det hellige landet i nord
Kap. 13 Det hedenske «Vågar»              og området rundt
Kap. 14 Svolvær -et gammelt              kultsted
Kap. 15 Arven etter Utrøstfolket
Kap. 16 Veien videre



- Gudene på Utrøst
- Gudene på Trenyken
- Gudinnegrava på Einangen
- Gudene fra vikingtid





Med tiden fikk dagens Brettesnes navnet Vågar og området rundt ble kalt Vågan.

I Kongesagatradisjonen er byen Vågar i Vågan regnet for høvdingsete og et økonomisk og militært sentrum i Hålogaland, fram til slutten av 900-tallet.

Henrik Fauske skriver at; «Vågan var møtestedet for hålogalendingene når de skulle i kamp, og det var møtested og markedsplass for fiskerne; der kom de sammen når de skulle seile i samflåte syd til Bergen.

Her var landets første sentralhavn for omsetning av tørrfisk helt fra den nordligste landsdel til og med Helgeland.

Her måtte landøre betales for varer som ble direkte eksportert herfra, og skatten av bjarmer og finner, "skinn og klovarene", ble innkrevd her. Den verdslige administrasjon av hele landsdelen ser således ut til å ha vært knyttet til stedet, og da måtte Vågar være selve maktsentret i
Håløygriket.
»

Hedenske stedsnavn i området viser at et opprinnelig hov og tingsted i Vågan måtte være opprettet allerede i tidlig hedensk tid.

Det vi vet er at det er registrert mange fangstboplasser fra steinalderen og jernalderen i dette området, fra Storvågan utenfor Kabelvåg til området rundt Helle Flyplass, Oddværan og Storemolla.

Fra denne tiden er det relativt store funn av gravhauger i hele Lofoten og Vesterålen, men ikke i Nord-Troms. Det gikk et skille nord på Austvågøy.

Gravhaugene som en finner på mindre holmer i området, forteller oss at det må ha vært storfolk, en adel, som har fått slike gravplasser. Dette vitner om økonomisk framgang i regionen, en fremgang som nok skyldes økt fiske på gyteferdig fisk som ble hengt til tørrfisk, en vare som på den tiden var mye verd som byttemiddel mot korn, som var livsviktig for folket i Lofoten.


Gammelt postkort som viser Lillemolla sett fra Skjoldvær.
Et gammelt sagn fra området forteller at tingallmuen måtte legge fra seg våpen i Oddvær, og skjoldene på Skjoldvær, en av naboøyene til Lillemolla, før de gikk i land på det fredhellige «tingstedet» Kjefsøy.

Dette for at det skulle være vanskelig å gripe til våpen dersom det skulle oppstå stor uenighet mellom de forskjellige høvdingen.

I samme ordelag fortelles det at i riktig gamle dager kom guden Ull med korn til Skjoldvær i god tid før både tinget og midsommers festen. Skjold, som vi finner i stedsnavnet Skjoldvær, er en annen betegnelse for guden Ull, og at Skjold betegner guden Ulls skip som kommer lastet med korn. «En primitiv kultus av kornvætte eller korngud, som tenkes å komme seilende om våren på skjold eller skip, for om høsten atter å dra til ukjente egne», skriver Henrik Fauske.

Guden Ull var tingfredens og rettssikkerhetens håndhever, der hans kultsteder gjerne var lagt til tingstedene.

På Storemolla, øst for Haversand ligger Ulvåg, som kan være en sammensetning av gudenavnet Ull og våg.

Her antas det at Ull bodde mens han skip ble losset for korn og lastet med tørrfisk og leverolje, ute på Skjoldvær.

Dyrkingen av guden Ull var forlatt i vikingtiden og hans rolle var overtatt av andre guder som Odin og Tor. Ull ble i hovedsak dyrket i sentrale strøk i Sverige og Norge, men hans kult var i nordområdene, derfor ble Ull dyrket både som vinter, ski og jaktgud.

Steder som er forbundet med Ull er i mange tilfeller nær steder forbundet med Freyr, Freyja, samt Njord og hans kone Skade, datter til jotnen Tjatse.

 


Njord var en fruktbarhetsgud som som ble dyrket først og fremst på steder hvor sjøfart og fiske allerede var viktig. Som der som Lofotfisket, eller datidens Vågafiske foregikk vil en tro.

Guden «Ull» var nok en handelsmann som etter sin død fikk gudestatus. På hans tid tror jeg at kultstedet for denne uradelen som bygde opp dette maktsenteret på øyene rundt Molldøra, lå på sletten under Svolværgeita i Svolvær.

Dette hovet som lå der som «Svolvær kirkegård» ligger i dag, mener jeg var kultsted for hele Hålogaland, antagelig helt fram til 300 tallet, om ikke enda lengre.

Handelen med tørrfisk foregikk i tidligere tider som det også gjør i dag, rundt sommersolverv som var sammenfallende med tingdagene.

Etter at tinget og all varebytte var unnagjort seilte de så inn til kult og solstedet «Solluer» som er et av de gamle navnene på Svolvær, og feiret sommersolverv og ofret, til gudene i Solluerfjellet.

En tanke kan være at rundt sommersolverv, da fisken var god og tørr, kom fiskerne fra hele Lofoten med sine båter fullastet med tørrfisk og leverolje til Skjoldvær.

Her byttet de fisken og leveroljen mot korn og andre varer som ikke var tilgjengelig i Lofoten, hos disse kornvættene.

Etter endt handel holdt de fylkesting sammen med alle de andre høvdingene i Hålogaland, for dernest å feire sommersolverv under guddommene i Solluer, som symboliserte den hellige foreningen mellom urgudene Himmel og Jord.


Kap. 14 /16 SVOLVÆR -ET GAMMELT KULTSTED


 


Toppen

De Vises Sten


Copyright © BKH