FORSIDE FORSIDE




Gudene fra Lofoten

Kapittel 12

Det hellige landet

Det gamle Hålogaland har tidlig i historien, kanskje langt inn i urgermansk tid, vært et organisert samfunn basert på handel og sjøfart med en felles ideologi som knyttet dem sammen.

Fra skriftlige kilder vet vi at Hålogaland var kjent og beskrevet av grekerne før Norge var omtalt i noen skriftlige kilder.

Den allmenne oppfattelsen er at Hålogaland ble befolket av mennesker som var på vandring oppover eller nedover langs Norskekysten, trenger ikke å være hele sannheten.

 

Hålogaland kan og ha vært befolket fra mennesker som opprinnelig kom sjøveien til yttersiden av Lofoten.

Denne hypotesen tar utgangspunkt i de 3500 år gamle hulemaleriene som finnes spredt rundt om i huler i det gamle Hålogaland, og som har sitt ideologiske opphav på Trenyken, noe som viser at hålogalendingene allerede på den tid hadde et fellesskap og en felles ideologi.

I skriftlige kilder som beskriver uradelen i Hålogaland står det at denne adelen regnet seg selv som, de som ættet fra gudene. Den første mytiske kongen i Hålogaland og første småkonge i Norge som vi kjenner til het Sæming Odinsson, og levde rundt år 250.

I disse første århundrene ønsket datidens herskere å knytte sin ætt opp til den norrøne guden Odin, så hans egentlige ættenavn vet vi ikke.

Navnet «Sæming» hevdes å stamme fra Ladejarlene som bodde på gården Lade i Trøndelag, som igjen antas å stamme fra Andøya. Disse ladejarlene ble kalt «Håløygætta».

Og dersom Håløygætta som stammet fra Andenes stammer fra gudeætta på Utrøst, så kan navnet Sæming ha sitt opphav derifra, og ordet sæming kan referere til, «De som saumet båtene sammen og seilte over de store hav», og som kanskje hadde en båtforma øks som «bumerke».

At hålogalendingene var en gammel ætt, og at denne ætten var spredt over store landområder bekrefter og den norske forfatteren Vera Henriksen som skriver i boken «Kongespeilet»; -«etter at Harald Hardråde hadde drept Einar Tambarskjelve og sønnen, Endride, var Trond Olvesson (sønn av Olve Grjotgardsson) den eneste norske ætling på mannssiden etter håløygjarlene.

 
Gudene fra Lofoten

Innhold: Forord

Kap. 01 Det Hellige bryllup
Kap. 02 Kraftsentret Lofoten
Kap. 03 Lofotfjellene
Kap. 04 Det «gamle folket»
Kap. 05 Sagnet om Utrøst og              andre merkverdigheter
Kap. 06 Gudene fra Lofoten
Kap. 07 Folket fra Nordvestindia
Kap. 08 Hyperborea
Kap. 09 Lofoten og den greske              mytologi
Kap. 10 Gudinnen fra Leknes
Kap. 11 De første årtusene i              Lofoten
Kap. 12 Det hellige landet i nord
Kap. 13 Det hedenske «Vågar»              og området rundt
Kap. 14 Svolvær -et gammelt              kultsted
Kap. 15 Arven etter Utrøstfolket
Kap. 16 Veien videre



- Gudene på Utrøst
- Gudene på Trenyken
- Gudinnegrava på Einangen
- Gudene fra vikingtid



Og de regnet ætten sin tilbake til gudene – slik som hårfagreætlingene gjorde.

Videre skriver hun; -«dette visste hun godt nok, (sier dronning Ellisiv som var gift med Kong Harald Hardråde og stemor til Olav Kyrre) for det hette seg at Rørek, som var stamfar til hennes egen ætt i Rus, også ættet fra disse jarlene».

Allerede fra omkring år 500 vet vi at de levde i vel organiserte samfunn der skipsfarten var så velutviklet at de seilte (rodde) med hærskip helt til Danmark.

I det 6te århundre stod de og i nærkontakt med den kontinentale kultur som her i Skandinavia hadde sitt midtpunkt ved Østersjøen. Og gjennom nordlandshandelen kom senere også Vestlandet i kontakt med denne kulturen.

De la og som tidligere nevnt under seg store landområder, og det som regnes som den størst inntektskilden deres var skatt for landområder som de krevde av Bjarmer og Finner, en skatt som antagelig ble krevd inn helt fram mot 1000 tallet.

I hjemlige trakter drev de med både torskefiske, sildefiske, sel og hvalfangst, fangst av sjøfugler og sanking av dun, i tillegg til at de drev handel med skinn og hvalrosstenner.

Hålogalendingene bygde opp flere markedsplasser i landsdelen og de mest kjente er Togar på Helgeland, Sandtorg i Tjeldsund, Vågan i Lofoten, Bjarkøy og Hillesøy i Troms.

Med århundrene utviklet dette folket en egen lovbok, «Vågaboken», som var en lovsamling som gjaldt hele Hålogaland. Fylkestinget deres lå på «Kjefsøy», mellom Lillemolla og Storemolla, som på et senere tidspunkt antagelig ble flyttet til Steigen.

Stedet er nevnt i noen saga handskrifter som Kefsisey.

«Slutten på kongeriket kan ha vært i året 999, da Olav Tryggvason dreper Tore Hjort, som var våganhøvding og høyst sannsynlig også håløygrikets monark», skriver Henrik Fauske.

 

Dette skjedde i byen Vågar, som var det man kan kalle hovedstaden i Hålogaland helt til Olav Tryggvason raserer den.

Navnet Hålogaland stammer fra det urnordiske språk, men betydningen er usikker. En tolkning er at det urnordiske navnet på Hålogaland var Hálaug og at folket som bodde der ble kalt háleygir.

Hálaug
kan bety «høytidelig kampavtale» og háleygir «de som høytidelig (ved ed) forplikter seg til kamp.

Denne tolkningen støtter opp om teorien at det eksisterte en viss form for organisert samfunn, et felles tingsted og mulighet for relativt rask kommunikasjon i det vidstrakte håløygriket når farer truet. Noe som og Henrik Fauske påpeker når han beskriver området rundt Molldøra og dens kommunikasjonsmessigst fortreffelighet for lokalisering av byen Vågar.

P. A. Munch, norsk historieskriver på 1800 tallet, mente at Hålogaland betyr «Det hellige landet» fordi nordmennene etter hans mening først landet i Nord-Norge.

Kong Alfreds angelsaksiske skrivere oppfattet Ottars land som Halgoland, og det ble videreført av Adam av Bremen som Halagland. Halag, er angelsaksisk for det tilsvarende norrøne heilagr.

Han skriver og at nordmennene er nøysomme og setter størst verdi på enkelhet og måtehold i både matvaner og skikker.

Andre har opp gjennom tiden omtalt Hålogaland som De lyse netters land og Midnattssolens rike. Den tyske keltologen Kasper Zeuss betegnet Hålogaland i 1837 som Nordlyslandet. Halvdan Koht (1908) og Finn Hødnebø (1972) er innom noe av det samme og betegner folket som bodde i Hålogaland som de høye og lyse.

At folket ble betegnet som, høye og lyse er en liten link til både utrøstfolket og til hyperboreerne som og ble omtalt som høye og lyse.



Kap. 13/16 DET HEDENSKE VÅGR OG OMRÅDET RUNDT



BELIGGENHET HANDELSENTERET VÅGAR/BRETTESNES - ULVÅG - TINGSTEDET KJEPSØY - SKJOLDVÆR - ODDVÆRAN
                          GRAVHAUGER FRA NORRØN TID I OMRÅDET VED MOLLDØRA

BELIGGENHET
FYLKESTINGET FOR HÅLOGALAND I HEDENSK TID - TINGSTEDET KJEPSØY - RORBUENE I NUSFJORD
PUNKSIRKLENE VED GRAVHAUGENE - STJERNEFORMET TUN PÅ GIMSØY - TUNANLEGGET PÅ LEKNES - STORBÅTNAUSTET PÅ HOLSNESET

Se ARKEOLOGI

Se og GUDEN ULL - TINGSTEDET KJEPSØY



Toppen


De Vises Sten

Copyright © BKH