Gudene fra Lofoten Kapittel 10 Gudinnen fra Leknes Jernalderen gjør sitt inntog i Lofoten i årene etter starten på vår tids-regning, i slutten av det vi kaller urgermansk tid, og varte fram til det vi kaller vikingtid på 7-800 tallet. Egentlig er det feil å å kalle det for vikingtid, for det var i norrøn tid, men det har seg slik at på 1800 tallet ble betydningen av ordet viking utvidet til å omhandle nærmest alle skandinaver og det skulle de fortsette med å gjøre helt fram til 1940. «Viking» som kan bety «hærferd til sjøs», «sjørøver» eller «herjinger» er den tiden disse norrøne mennene reiste rundt å herjet og plyndret, og det var i tiden fra 700-800 til år 1000, altså i norrøn tid, som varte helt fram til svartedauen på midten av 1300 tallet. Overgangen til jernalderen var en viktig skillelinje mellom en bofast og ikke bofast livsform i nordnorsk førhistorie. Nøyaktig når denne overgangen var, og om det var tilreisende som hadde med seg ny kunnskap om åkerbruk og fedrift og nye redskaper, eller om det var fastboende som hadde tilegnet seg dette, vites ikke med sikkerhet. Men vi vet at i det første århundret foregikk det en eiendommelig og merkverdig begravelse på et høydedrag på Vestvågøy, der en ser både innersiden og yttersiden av Lofoten. Ei tenåringsjente blir gravlagt i det som fram til i dag viser seg å være den største sirkelrunde steinaldergrava i Nord Norge, 21 meter i diameter og en og en halv meter høy. Gravrøysa som er lett tilgjengelig ligger bare et par minutters spasertur fra hovedveien, oppe på høydedraget mellom Fygle og Ramsvik. Under utgravningen av graven, foretatt av universitetsmuseet i Tromsø, fant arkeologene, foruten restene etter ben fra denne ungjenta, et sterkt symbolsk bronsesmykke med sølvperler og et lite fragment av et gullsmykke. Bronsesmykket består av 7 hoveddeler som symboliserer totalitet. På den nederste delen av smykket ser vi 12 sirkler, som er å finne på hver side av midtstykket, totalt 24 sirkler, som kan symbolisere; en fullstendig syklus; Kosmisk orden. Under disse sirklene er det på venstre side av smykket et felt med tre prikker, og til høyre, et felt med fire prikker.

Gudene fra Lofoten Innhold: Forord Kap. 01 Det Hellige bryllup Kap. 02 Kraftsentret Lofoten Kap. 03 Lofotfjellene Kap. 04 Det «gamle folket» Kap. 05 Sagnet om Utrøst og              andre merkverdigheter Kap. 06 Gudene fra Lofoten Kap. 07 Folket fra Nordvestindia Kap. 08 Hyperborea Kap. 09 Lofoten og den greske              mytologi Kap. 10 Gudinnen fra Leknes Kap. 11 De første årtusene i              Lofoten Kap. 12 Det hellige landet i nord Kap. 13 Det hedenske «Vågar»              og området rundt Kap. 14 Svolvær -et gammelt              kultsted Kap. 15 Arven etter Utrøstfolket Kap. 16 Veien videre - Gudene på Utrøst - Gudene på Trenyken - Gudinnegrava på Einangen - Gudene fra vikingtid

Himmelens og sjelens tretall symboliserer skaperkraften og dualitetens overvinnelse. Sammen med jordens og kroppens firetall som symboliserer rommets form i den skapte verden, inneholder syv tallet både det åndelige og det verdslige.

En merkverdighet i så henseende, som er verd å ta med i denne sammenheng, er at dette bronsesmykkets symbolikk, kan være forankret i elementer og hendelser fra årtusener før, ytterst i Lofoten.

En helhetlig tolkning av smykket, og Trenykens geometriske form, hulemaleriene i hula på Trenyken sitt symbolske uttrykk, og en religiøs tolkning av Utrøstfolkets væren og egenskaper, har sterke symbolske likhetstrekk.

Et forsøk på en definisjon på dette symbolske uttrykk, kan bli noe slikt som; «En fullendt syklus, som gir utslag i en kosmiske orden, skapt gjennom en sødmefylt begynnelse, og gjennom foreningen mellom himmel og jord». Amen... Det er helt utrolig at en kan lese en slik symbolikk ut av «sporene» etter Lofotens tidligste innbyggere.

For å spekulere i hvem denne ungjenta var som hadde fått en slik storslagen begravelse vil det være nærliggende å se på smykkene som hun hadde med seg i graven.

I tillegg til å anslå at, bare det å være gravlagt der hun ligger, samt det å ha smykker av edlere metall, i seg selv, antyder en høy status, så er det nærliggende å tro at utsmykkingen av brosjesmykket ikke er tilfeldig valgt, men at denne sterke symbolske betydningen som smykket har, gir oss en pekepinn på hvem dette jentebarnet var.

Det vil nok være naturlig å tro at den symbolikk som smykket symboliserer var sterkt forankret i hennes folks livs oppfattelse, en forståelse som må ha gått i arv gjennom generasjoner.

Professor Olav Sverre Johansen mente at det kan ha vært en prinsesse som kom sørfra for å gifte seg med en høvding, og uten å si noe negativt om den teorien, for Johansen var på sin tid den fremste ekspert på arkeologien i Lofoten, kan jeg allikevel ikke fri meg fra tanken om at på grunn av gravens plassering og størrelse og at hun er gravlagt med dette sterkt symbolske smykket, må ha hatt en helt spesiell status blant folk i Lofoten, på den tiden.

Noe mer enn en prinsesse, også med tanke på at hverken høvdinger eller konger har fått slik en storslått gravplass opp gjennom tidene. For meg er det nærliggende å tro at hun hadde sine aner fra det gudebenådede folket på Utrøst, og at det ikke er utenkelig at hun hadde spesielle krefter som hun hadde arvet etter sine forfedre. Skulle så være tilfelle, så vil jeg tro at menneskene rundt henne tilba henne som en «Gudinne».


Den sirkelrunde steingraven til denne ungjenta ligger på Einangen, et høydedrag mellom innersiden og yttersiden av Lofoten.

Men hvorfor ble hun gravlagt på dette spesielle stedet som ligger så høyt oppe i terrenget når småkonger og høvdinger ligger begravd nede ved havnivå. En teori kan være at i tiden før og etter Kristi fødsel kom flere og flere av etterkommere etter de gudebenådede utrøstværingene som hadde utvandret for generasjoner siden, til Lofoten.

De hadde fra sine forfedre arvet kunnskapen om de eventyrlige mengdene med fisk som hver vinter kom til dette paradisiske øyriket for å gyte. De etablerte seg i små viker og sund der de fant ly for været når det satte inn.

Der fant de rolige sjø forhold slik at båtene kunne dras inn mellom fjæresteinene og fisken lempes på land uten at båtene ble knust av havdønninger. Etter at fisken var tørket på fiskehæsjer, så lastet de den på sine båter og rodde, senere seilte, mot hjemlige trakter, eller til steder der de kunne bytte den mot andre varer.

Disse fiskerne hadde ingen forhold til selve øyriket annet enn å få opp av havet mest mulig av den fisken som kom til Lofoten for å gyte, og slik ble det til langt utpå 1900 tallet.

Gudinnen, som bare var et jentebarn styrte på Vestvågøy og hun hadde antagelig sitt sete innerst i Buksnesfjorden på gården «Leknes» som er Lofotens største gårdstun.

Gårdsnavnet Leknes, med endelsen -nes betegner ofte gårder som ble grunnlagt før vikingtiden, og forstavelsen -Lek i betydningen -sportsplass eller -stevneplass er knyttet til sentrale steder av religiøs betydning.

En ting som kan være interessant å ta med seg i denne sammenhengen, er at tun på hebraisk betyr, guds plass. Tun anlegget regnes for å være fra folkevandringstiden, men nyere funn viser at det kan være eldre, noe som styrker teorien på at «gudinnen» som ligger gravlagt på høydedraget noen kilometer sørøst for tun anlegget, bodde der sammen med sitt folk.

Etter begravelsen oppe på høydedraget dør gården nærmest ut, men blir tatt opp igjen i folkevandringstiden.

I kraft av sin ætt, samlet denne unge «gudinnen» folket sitt til opprør mot disse fiskerne som kom utenfra og som brøt den uskrevne regel om «ikke å fiske etter denne fisken som skulle føde sine barn, i sin barselseng, til annet enn eget hushold». Helst skulle fiske ikke skje før etter at fisken hadde gytt.

Når en ser på den grådigheten som har blitt synliggjort i de siste tusen års Lofotfiske etter gyteferdig torsk i dens barselseng, så er det ikke utenkelig at denne grådigheten også var gjeldene på 100 tallet, og da er det ikke annet å vente enn at hun ble drept, dersom hun ville forby dette fisket.

Kanskje ble hun snikmyrdet av en eller annen etterkommer av samme folkeslag som hun selv var av. Forskjellen var at de som hadde vandret ut av Lofoten, hadde misbrukt sin gudebenådede arv og hadde mistet mye av sin moralske omtanke, mens gudinnen fra Leknes og hennes folk, hadde beholdt sin ætts opprinnelige renhet og guddommelighet.

Oppe på det som i dag kalles Einangen ligger denne unge gudinnen gravlagt med godt utsyn både til innersiden og yttersiden av Lofoten. I flere gamle kulturer trodde de på at døde sjeler kunne vokte over ting i den fysiske verden, så kanskje hun vokter over skreien og ser til at nok fiske barn overlever slik at fiskebestanden blir holdt oppe. Hvem vet? Det er mer mellom himmel og jord enn vi mennesker, pr. i dag, er i stand til å forstå.



Kap. 11 /16 DE FØRSTE ÅRTUSENER I LOFOTEN

BELIGGENHET GUDINNEGRAVA PÅ EINANGEN

Copyright © BKH