 |
 |
| Gøtismen Gøtisisme representerer en omfattende europeisk strømning i idèhistorien. Ulike folk har blitt satt i særstilling i forhold til andre gjennom deres status som angivelige ætlinger til goterne. Både Sverige og senere Norge ble sett på som et kraftsenter og et arnested for den europeiske kultur. Selv om man i Sverige møter den gøtiske historien allerede på 1200-tallet, er det først i krønikene fra midten av 1400-tallet at forestillingen om Sverige som et slags arnested for de øvrige europeiske kulturer for alvor slår gjennom. |
|
Den grunnleggende idéen svensk gøtisisme bygde på, var at det germanske folket goterne, som hadde vært førende i erobringen av Romerriket, kom fra Sverige.
På midten av 500-tallet hadde goteren Jordanes forfattet en krønike hvor han beskrev hvordan goterne hadde utvandret fra øya Skandza. Hos Jordanes var dette landet fremstilt som Europas vagina gentium. Folkenes urhjem.
Navnelikheten gjorde det lett å forestille seg at Skandza måtte være Skandinavia. Gøtisismen hadde gjennomslag i flere europeiske land, men ingen steder var gjennomslaget sterkere enn i Sverige, og da særlig under stormaktstiden (1611-1718).
Høydepunktet innen gøtisismen ble nådd med Olof Rudbecks Atlantica Atland eller Manhem, trykt i fire bind (1679-1702).
I dette verket ble det fremsatt og argumentert for mange originale idéer. Rudbeck fulgte blant annet opp Johannes Bureus tolkning om at hyperboéernes land, kjent fra den antikke litteraturen, var å
finne i Skandinavia med Sverige som kjerneområde.
Ja, en gang i tiden hadde både folk og kultur vandret fra nord til sør: Sverige var ikke bare folkenes urhjem, men også kulturens vogge.
Rudbeck mente og at Platons beskrivelse av Atlantis stemte godt med det man kunne si om Skandinavia at det var mer enn tilfeldig. |
 Fjellene over Vikten på Flakstadøy. |
Gerhard Schøning og Gøtismen
Disse "gøtiske" tankene om -et arktisk Eden, med et historisk sett fritt og selvstendig folk, et folkenes og kulturens arnested i Europa virket naturligvis forlokkende også for nordmenn.
Særlig fra midten av 1700-tallet arbeidet man aktivt fra norsk side for å gjøre deler av det gøtisistiske budskapet til sitt. I dette arbeidet var Gerhard Schøning, fra Buksnes i Lofoten, den viktigste.
Det ble meget tidlig klart for Schøning at sagaene, som man vektla sterkere som kilde utover på 1700-tallet, hadde svært mye å si om Norge i forhold til de øvrige nordiske landene med hensyn til den eldste historien.
Derfor mente han at det var Norge og ikke Sverige som var dette arktiske eden.
Han skriver: Intet folk i heele Europa, naar man undtager Græker og Romere, naaer saa høit op i Tiiden med sine Konge-Familier og Slægte-Registere.
Blant intet Folk finder man saa mange Efterretninger om Nationens Oprindelse, de ældste Regenters Bedrivter, Staternes første Stiftelse.
Ingensteds har man saa gamle Sange, saa troeværdige Skalde, der have bevaret os Erindringen af de ældste Tildragelser, og ingensteds finder man saa udførlige Beretninger derom, som i den ældre Norske Historie.
I Schønings univers var det Norge og nordmennene som historisk sett utgjorde Nordens kraftsentrum.
| Han mente å ha mange vitnesbyrd på
dette; mod hvilket ikke alle Svenske Krøniker, saa mange de
ere, kunne
oppveie, og som tilstrækkelig bekræftes
af vore ægte gamle Historier. Norge var det nordiske landet som lengst tilbake i historien også hadde hatt den største befolkningen og den største utstrekningen. |
 Moskstraumen med Mosken og Svarvene. |
Etter Schønings tid utover på 1800-tallet
skilte flere fag seg klarere fra hverandre, og nye oppsto. Samtidig endret mange fag seg, som
historiefaget, og bærerne av dem ble mer selvbevisste. Dette gjelder også
for Norges del.
Gjennom innvandrings-teoriens historie utover på 1800-tallet ser vi likevel at teoriens forsvarere, Rudolf Keyser og P. A. Munch, i stor grad også forvaltet faglig arvegods med røtter tilbake til bl.a. Schøning.
Dette synet ble ytterligere befestet og argumentert for ved at nordmennene ble gjort til opphavsmenn for de fleste sagaene både av Schøning, og siden av Keyser og Munch.
I de europeiske innvandringsteoriene fra denne tiden fremkommer ofte en oppfatning om at menneskeheten var delt i siviliserte og primitive folk. De som hadde vært del av kulturkretsen og de som ikke hadde det.
Selv om det er grunnlag for å snakke om en utbredt nordisk primitivisme på 1700-tallet, hvor man forherliget mennesket i naturtilstanden og dyrket gøtisismen, så bare understreket dette de nordiske folkenes moralske kvaliteter og tradisjonelle høyverdighet i Europa.
Man holdt fast ved at det var et skille mellom de siviliserte folkene, for eksempel de nordiske, og de primitive.
Vel nok kunne de primitive bli prist for deres moralske kvaliteter, men for øvrig var de tilsidesatt.
Gerhard Schøning
Gerhard Schøning grunnla "Norsk historisk vitenskap" og var, ved siden av Ludvig Holberg, den mest kjente og innflytelsesrike historikeren fra Norge på 1700-tallet. Født i 1722 i Lofoten der han vokste opp på gården "Skotnes" i Buksnes prestegjeld på Vestvågøy. Han døde i København i 1780.
17 år gammel forlot han Lofoten for å studere ved Latinskolen i Trondheim der han fikk oppnavnet "fedrelandsmannen", på grunn av sin store lidenskap for norsk natur, kultur og historie.
 |
Etter Latinskolen studerte han ved Universitetet i København der en av
lærerne hans var
Ludvig Holberg.
Schøning var rektor ved Trondheim katedralskole fra 1751 til 1756, og han var også en av de tre store stifterne av Det kongelige Norske vitenskapers selskap i
1760.
|
|
 Enten er dette nabogården eller så er det den gården som Gerhard Schøning vokste opp på.  Ved Skotnes Skole har Schøning fått en bauta reist etter seg. |
|
|
Kilder: Kilder: Gerhard Schøning og omvurderingen av det nordlige på 1700 tallet. av Stian Bones Larsen.
Gerhard Schøning - Wikipedia
Toppen
Copyright © BKH